Løpehelg i Stavern med Romerike Ultraløperklubb

En opplevelsesrik helg er over og inntrykkene fra helgen er mange.

Men for å begynne med begynnelsen, så starter vi med fredag.

Fredagen var en regntung og grå dag, jeg startet dagen med å løpe til jobb og kjente derfor ikke behov for å løpe da vi kom ned til Stavern. Så mens resten var ute på løpetur langs kyststien, hvilte jeg meg i form til kveldens foredrag om Farris Ultra med Ove Haugen, en av arrangørene.

Vi har bodd på Fredriksvern, nærmere bestemt Politihøgskolen i Stavern

Det er alltid spennende å høre om løp man ikke har løpt, spesielt når jeg har hørt så mye bra om det fra andre som har løpt det. Vi fortalte også alle sammen litt om oss selv. Grei måte å bli bedre kjent på.

Lørdagen startet litt grå og kjølig da vi i fellesskap løp ut fra Nanset IF. Ove Haugen hadde med seg med seg med arrangøren sin (sorry, fryktelig dårlig på navn) og de tok oss med ut i deler av Farrisløypa.  Planen var 21 kilometeren, som var ny distanse i fjor.

Flere av løperne løp fra Stavern til Nanset IF - en distanse på ca 10 km og den samme tilbake etter fellesturen. Selv løp jeg dagens korteste distanse på 18.4 km. Vi løp i samlet flokk et lite stykke før de fleste fløy av gårde inn over veiene. Vi hadde noen oppsamlingsheat også, men mitt tempo er ekstremt langsomt for mange. 

Marit og jeg løp sammen. Hun holdt tempo og jeg synes jeg klarte å følge ganske så bra. Måtte tidvis ta noen gåskritt for å unngå for mye melkesyre. Underveis i løypa brøt solen frem og vi hadde noen fantastiske kilometere i strålende og varm sol. 

Vi løp på skogsveier og asfalt, mens resten av gruppa hadde en svingom inne i skogen også.

Veien var gode og bløte, så det var nesten som å løpe på skogsbund. Det var god vannføring overalt også. Oppdaget det da det ble nødvendig med en liten avstikker.

Vann i seg er fascinerende. Dette er speilbilde i en vanndam og himmelen og trærne lager en spennende effekt sammen med skogsbunnen under vannet. Jeg leter alltid etter spennene motiver på løpeturer og i skogen eller ved sjøen er utfordringen ofte å slutte å ta bilder fremfor å finne et motiv.

Det var godt å komme tilbake og ta seg en lang varm dusj. Jeg kjente at jeg nok kunne ha løpt tilbake til Stavern, men valgte likevel å ta det pent. Jeg øker nå langsom distansene fra uke til uke. Prøver å løpe smart og trene smartere - greit å teste det jeg ikke har gjort før.

Lørdagsmiddagen ble inntat på ærverdige Hotell Wassilioff. Det var på alle måter et smakelig måltid, så jeg rakk aldri å ta bildet av desserten. Å sitte til bords i 3.5 timer, nyte god mat og bare kravle om løping og bli enda bedre kjent med de andre var veldig hyggelig og inspirerende.

Søndag - Soldag kom med strålende sol og løfter om flott tur langs kyststien. Etter frokost hadde vi et par timer på oss til ren eventyrløping. I går hadde jeg min første langtur og i dag hadde jeg min første ordentlige tur i terrenget. Fantastisk å kunne hopp rundt på svabergene. Stiene var småteknisk, men helt fine - selv for meg.

Vann hører med ved sjøen og ikke minst på blåmerket kyststi. Jeg skal innrømme at vi gjorde noen forsøk her på å løpe rund, men innså at det var bare å forsere de våte kloppene. Heldigvis var det mye bedre enn fryktet. Ble såvidt litt fuktig på tærne.

Det å finne spennende motiver var slett ikke vanskelig i dag heller. Marit og Marianne skuer ut mot havet. Det klare lyset er gavmildt for et mobilkamera. Det var mye spennende og se og ikke minst mange sår etter kanonstillinger fra andre verdenskrig.

Jeg fant en liten jettegryte på min vei i dag. Hele Vestfold bærer preg av isen som boret seg langs fjellene og små stener gravde ut diss hullene. Terrengskoene mine stortrivdes på svabergene. Vi hoppet og spratt og hadde det moro. Godt de fikk slippe ut og kjenne på våren.

Solbriller var kjent å ha med. Det blåste ganske godt, men solen varmet. Her har vi akkurat innsett at vi må løpe på de druknede kloppene. Jeg kjente litt på minnene fra Hedemarksvidda og kom til at dette sikkert var mindre ille og skoene drenerer veldig godt. Det var en lettelse å løpe over, litt sånn "opp på hesten igjen" opplevelse.

Vi traff igjen de to andre gruppene og her forseres steingrunnen i lette hopp fra de fleste, jeg tråkket nok på alle stenene for å komme meg over. Dette er virkelig ikke noe jeg gjør på instinkt, til det er jeg alt for engstelig for å snuble. Å løpe så langt nede ved sjøen gjorde at vi kjente på lengselen etter sommer.  

Nesten tilbake tok vi oss en runde rundt minnehallen som bærer på navnet på flere tusen sjøfolk som har omkommet til sjøs. Utsikten er spektakulær på alle sider. Vi undertegnes på om dette kanskje kan være utendørsarena for en 24-timers....

Fra spøk tilalvor. Redningsselskapet hadde også treningshelg i Stavern. Da vi kom tilbake til Fredriksvern landet dette Sea King helikopteret og slapp av en gruppe som hadde vært ute. Blir helt turist i sånne tilfeller og tok bilder i høyt tempo, ikke ofte jeg ser slike på nært hold.

En flott helg er over og opplevelsene gir motivasjon for treningen fremover. Det å løpe i terreng var langt mindre tungt enn jeg husket. Så pausen derfra har vært både riktig og passe lang. Føttene mine var veldig fornøyde med litt annet underlag enn asfalt. Blåveisen vitner om at det faktisk er vår. Så nå er det bare å oppsøke stier og la bena fly....