Man skulle tro at når dagene blir lengre og lysere så skulle overskuddet komme smygende og svøpe deg inn økt energi. Den gang ei. Nå er det faktisk slik at det fortsatt er vinter. Dagene er lengre og lysere, men vi har et etterslep av mørke. Det at det ikke har vært vinter med mye sne som har gjort verden litt lys og vennlig gjør at jeg i år opplever vintertrettheten langt sterkere enn på lenge.
Overgangen fra januar til februar har til nå vært preget av et intenst behov for mer søvn og vegring for å bruke energi på annet enn det som er absolutt nødvendig. Dette drar igjen med seg at jeg blir mye lettere stresset enn ellers i året fordi det ikke er mer overskudd å ta av, så alt oppleves som rent forbruk. Og brått handler det ikke lenger bare om å få overskudd, men å faktisk gå i null, slik at overskudd kan bygges.
Det er ingen hemmelighet at jeg i 2006 gikk på en real smell og var utbrent i to år. Veien tilbake var ganske lang, men den gikk jevnt og trutt og selv om dagene var ett skritt frem og to tilbake. Det var likevel en driv der, som tok meg fremover. At resultatet skulle være å gå fra å sove 18 timer i døgnet til å løpe ultra er kanskje ekstremt, men det som tok meg gjennom depresjon og utbrenthet er det som stabilt og stødig også gjør at ultraløping er mulig. Det som ikke knekker deg gjør deg altså sterkere. Det betyr ikke at man aldri kjenner på samme dynamikk igjen, men man kjenner signalene og kjenner lusa på gangen.
Så nå når energien er så lav som den er, begynner hjernen å leke med meg og følelsene spiller meg ofte et puss. Angsten kan bli mer fremtredende fordi jeg allerede blir lett stresset og med angsten kommer nedstemtheten og brått sitter jeg der i offerrollen og kjenner på ytterkanten av depresjonen. Forskjellen nå er at jeg vet at dette ikke er farlig, jeg vet når jeg kan forbruke og når jeg skal lytte. Det er en krevende balansegang, men som psykologen min en gang sa: Du er ikke følelsene dine, la ikke depresjonen definere hvem du er.
Så nå står jeg her og ser ned på løpeskoene mine i snøen, vel vitende om at turen er nødvendig, jeg må ha den daglige dosen. Jeg løper ikke bare for å holde runstreaken ved like, selv om den tidvis er det eneste som får meg ut. Løpeturen bidrar til å klarne hodet og holde spøkelser på avstand. Det gjør at jeg holder hodet over vann og kan puste ubekymret en stund til.
Vi har alltid et valg - det er alltid en løsning. Det er ikke alltid vi liker det som er løsningen, det betyr ikke at du ikke har et valg. Evnen til å ta valg bevisst er det som skiller en fra tilstedeværelse og offerrollen.
Det er ikke slik at ting bare skjer, man ser det kanskje ikke klart der og da, men det kan være man unnlot å velge og da må man følge med dit det bærer. Jeg har testet det og trivdes dårlig uten å ha en viss kontroll og oversikt. Igjen så er det en lang avstand fra dette til å være perfeksjonist og kontrollfreak. Jeg har prøvd det også - fryktelig slitsomt.
Choose your battles - win the war, er det noe som heter. Altså velg med omhu når du skal forbruke og når det er greit å la verden fare - det viktigste er å ha et bevisst forhold til det. Det er viktig at det er ens valg og ikke en unnlatelse.
Så om verden er litt tung om dagen og du bare vil sove, så er du ikke alene. Har du ikke energi til alt det du klarer om sommeren og høsten, så husk at våren er oppvåkning, bruk tiden og lyset. Mørket har krevd sitt denne vinteren. Sov litt mer, lev litt roligere, velg bort de stressfaktorene du ikke trenger og gled deg over at dagene er lengre. Du kan nemlig det uten dårlig samvittighet, selv om energien ikke følger med riktig ennå.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar