Konseptet er enkelt: du løper en mil hver tredje time og første intervall starter ved midnatt. Du løper der du selv måtte ønske og opplegget ellers er slik du selv ønsker. Totalt er det åtte intervaller, løper du fem er har man løpt ultradistanse.
Det er mulig å bli med på konkurranser underveis, noe som er en ypperlig anledning til å holde seg motivert for neste intervall og det gir en avledning fra smerte og tretthet som alltid vil dukke opp. Fellesskapet holder deg gående og det er viktig å være deltakende på sosiale medier om man har overskuddet. Dette er et døgn der man bombarderes med inntrykk og stimuli, både fysisk og psykisk.
Intervall 1
Rett før midnatt gjør jeg meg i stand til første intervall. Hodet og kroppen hyler at de vil sove. Jeg spiser en Skyr, tar på løpetøy og forholder meg rolig i den mentale støyen som raser. Jeg jobber aktivt med å holde fokus på at jeg skal teste ut mine nye HOKAsko - distraksjonen funker - nesten.
Det blåser kjølig, men regnet fra tidligere på kvelden har stilnet. Jeg kjenner litt på at jeg har to dager på seminar i kroppen. Den første dagen startet med løpetur kl 05.10 fordi seminarprogrammet var litt tett og jeg ikke visste hvor mye tid jeg ville få til å løpe, så valgte å gjøre det på morgene før avreise. Samtidig vet jeg at Stian som jeg samkjører med sikkert har det verre, han landet fra Finland 19.30 samme kveld.
Jeg løper, kjenner hvordan sålen møter asfalten, hvordan responsen gjør at stegene føles lette. Skritt etter skritt tjater hodet om at det ikke vil, at vi skal snu, at vi skal sove. Jeg trekker pusten, kjenner den kjølige nattluften mot ansiktet og vil bare kjenne på flyten. Føttene bli kjent med sålene, bevegelsene, responsen i frasparket, ren løpeglede.
Jeg løper en sløyfe på tre kilometer med innlagte variasjoner. På nest siste runde løper jeg forbi leiligheten til en venninne som brått døde av hjerneblødning i begynnelsen av februar. Jeg kjenner på klumpen halsen, tenker på at jeg aldri får se henne igjen. Titter opp mot de mørke vinduene, leter etter minner, ser henne for meg på verandaen i solskinn, vinkende mens hun smiler. Bærer dette med meg de neste kilometerne.
I det jeg løper ned bakken og bort gangveien til oppgangen vår er det som om verden er avventende. Hører at noen har fest rett i nærheten, tøyer ut, får i meg litt proteiner og legger meg for hvile en drøy time.
Intervall 3
Klokken er seks om morgene og solen stråler på vei opp over tretoppene.
Jeg hopper over intervallet kl 03 og lar kroppen sove, det samme har Stian gjort. En kort melding på at vi begge er klare til å løpe ut fyller meg med håp om at dette blir bra.
Lett kaldsvette farer gjennom kroppen og hjernen er igang. Føttene og bena er lette, kroppen ellers roer seg fort og er med på løpeturen, skoene er morsomme å løpe med. Like vel - hodet er ikke mottakelig; skal vi løpe her igjen, mååå vi, det gjør vondt et sted, smerte, snuuuu! Og slik fortsetter det, runde etter runde.
Jeg tvinger meg til å smile og hilse på avisbudet som gliser i det jeg løper forbi. Jeg vinker til politiet i det de passerer med tommel opp. Bitte små mentale pauser. Jeg trekker pusten, vinker til naboer som en tidlig morgen er på vei til NM i Cheerdance. Nok en mental pause.
Plutselig kommer jeg på at det er fint med bilder, opp med telefonen, solen stråler og jeg nyter den spede varmen. Søvnige folk på vei til tbanen en lørdagsmorgen, varelevering til butikkene - alt tar jeg inn for å stilne hodet og dempe støyen. Etter intervallet er det nødvendig med varm dusj, så er det tid for frokost.
Intervall 4
Klokken er 09.05. Jeg har tekster litt med Stian, vi er begge fortsatt med. Jeg vet at han ikke skal løpe alle, men enn så lenge er jeg fast bestemt på å løpe alle. Jeg velger en annen runde enn de to første intervallene, blant annet løper jeg gjennom en kirkegård og hilser til de jeg kjenner som hviler der.
Himmelen er knallblå, solen varmer og fuglene er på andre sangrunde. Bena går, skritt etter skritt og hodet stemmer i; må vi løpe her? Hvorfor gjør vi dette? Du kunne kost deg hjemme med ungene! Tenk en kopp kaffe og ski på tv?! Skal vi denne veien? Hvorfor gjør vi dette? Hallooooooo!
Jeg følger med på andres aktiviteter, blir syklet forbi av en gruppe syklister på treningstur. To jenter løper smilende mot trikken med håret flagrende, lukten av kaffe henger i luften. Jeg nærmer meg halvveis. Tre - fire gutter går bestemt mot Tennishallen og bussen dundrer forbi meg. Bena holder meg gående.
Jeg tenker underveis at dette kommer til å bli en lang dag. Hodet kverner ustoppelig og jeg kjenner meg både matt og motløs. Jeg undrer på hvordan de andre har det, er takknemlig format jeg har sol og vår! Vet at i Sverige har det snødd og stedvis regner det også. Litt mental pause igjen.
Tross alt et lettere intervall enn de to foregående. Når jeg kommer inn er familien oppe og dagen er i gang.
Intervall 5
Kl er 12 og solen varmer ordentlig. Jeg treffer på folk som løper i shorts og tenker at ullstilongs var litt overkill, men vinden er skarp. Jeg bestemmer meg for å løpe på grusveier. Jeg har anerkjent og akseptert at jeg må jobbe om jeg vil gjennomføre, jeg får så mye motstand i hodet at jeg må snakke strengt til meg selv, bli sint og belønne meg selv med kanelbolle for å holde ut.
Det er masse folk ute. Veiene er fulle av turgåere og andre på løpetur. Endene er våryre og svømmer fornøyde rundt i vannet jeg løper langs. Flere er ute med fotoutstyr for å ta bilder av fuglene. Mange har tatt med brød for å mate endene. Henrykte utrop fra barn iblandet kvekking fra endene gir et frodig lydkor.
Jeg mobiliserer alt jeg kan før jeg kommer frem til bakkene opp mot Rustadsaga, slik at jeg ligger i forkant av hodet. Kan vi gå nå? Nå kan vi gå! -men bare til neste lyktestolpe. Kan vi gå nå? Hvor lenge har vi løpt nå da? Er det så langt igjen? Bestemt setter jeg utfor nedoverbakken og får hjelp i bakken opp til andre siden. Jeg stenger lyden i hodet og fokuserer på å komme meg til disken for å kjøpe kanelbolle.
Når jeg fortsetter videre for å løpe hjem letter det litt; å, skal vi løpe her, hvorfor sa du ikke det? Åh, her er det jo nedoverbakke! Den kanelbollene blir bra! Likevel så innser jeg at neste intervall blir det siste. Da har jeg oppfylt distansen for ultra og nådd ukesmålet mitt, jeg er for matt til å skulle kjempe med hodet videre. Ringer mannen min Eivind og han kommer og plukker meg opp når jeg har løpt 10 km. Det er ikke noe igjen til å mobilisere for de to siste bakkene hjem. I bilen hjem nyter jeg smaken og lukten av gjærbakst, kanel og melisglasur - i hodet er det helt stille...
Intervall 6
Mens jeg gjør meg klar til siste intervall, som har utkledningstema, tekster jeg med Stian og informerer om at dette blir mitt siste. Og igjen er vi samkjørte - han løper også dette som sitt siste. Vi må jo oppfylle ultra, det er litt kulere en "bare" maraton.... Orker ikke tenke på å kle meg ut heller.
Når jeg legger ut på siste intervall med kanelbolle og kyllingsuppe magen, så er alt litt roligere. Hodet er stille og jeg kjenner på en form for flyt. Jeg har bestemt meg for å løpe en snill runde, bena går i jevnt tempo og pusten er rolig. Det er en litt doven ettermiddag, solen har forsiktig begynt å synke ned i vest.
Rett før fire kilometer ramler en mann over sykkelen sin på andre siden av gaten, jeg krysser over og sammen med to andre damer går vi igang med å hjelpe ham. Det blir fort tydelig at han nok har drukket litt for mye til å håndtere en sykkel. Han avviser hjelp, men vi forklarer at han må opp fordi det kjører biler der han ligger. Motvillig tar han i mot hjelp, svaier og sjangler, vi hjelper ham bort til en sten. Han blør ved øyet, tar seg stadig til skulderen og kaldsvetter. Den ene av de to andre ringer etter ambulanse, jeg stiller spørsmål og etterhvert får vi navn og alder. Vi holder ham med selskap til ambulansen kommer og tre hyggelige menn overtar. Underveis blir jeg tatt for både å være skiløper i Birkebeinerrennet og fra Ambulansetjenesten - utrolig hva en rød jakke assosieres med.
Da jeg løper videre tar jeg med meg noen ord mannen gjentok flere ganger: "alle er så forbanna flinke hele tiden, jeg er ikke flink til noe!" Jeg vurderer å bare løpe rett hjem, men ombestemmer meg, svinger innom idrettsbanen og løper 8 runder.
Mannens ord flyter rundt, det er mye sannhet i dem. Adrenalinet får flyte sammen med ordene og jeg kjenner at det var god å gjennomføre intervallet og avslutte ordentlig. Det at jeg ikke løper alle eller flere gjør meg ingenting - det er mange måter å være flink på og denne gangen lå det i å lytte til hodet. Kroppen hadde fint klart mer.....
De gode hjelperne
Jeg og Stian løp "sammen". Hadde det ikke vært for at vi var to så hadde det kanskje ikke gått. Det å ha noen andre som gjør det samme, peppe hverandre, støtte hverandre da kommer man seg ut døren. Det å tekste før og etter intervallene gir en forpliktelse som gjør at det er lettere å komme seg igjennom.
Dette er også første gang jeg løp intervallene helt alene.
En annen jeg ikke hadde klart meg uten underveis er Eivind, som er verdens beste support. Jeg får det jeg trenger når jeg trenger det, han satt oppe under det første intervallet, men stod heldigvis ikke opp før etter at jeg løp ut kl 9. Til gjengjeld hadde barna fått mat og var i gang da jeg kom tilbake. Da intervallene var over sørget han for at jeg fikk et godt måltid å restituere på.
I Sverige sier man at det man ikke har i bena må man ha i pannebenet. For meg så var det pannebenet som protesterte. Vi var fire: bena, kroppen, hodet og jeg. At hodet ikke hang med, men derimot jobbet i mot så mye som mulig, krevde veldig mye av oss tre andre. Man skal vel ikke dele seg selv opp i biter, men det hjalp. I hele fjor hadde jeg liten forståelse av motarbeidende mentalitet - jeg var heldig, alt var nytt og spennende. Etter å ha løpt langt noen ganger innser jeg at det er behov for litt mer ydmykhet og enda større åpent sinn. Det er nå den virkelige mentale treningen begynner, jeg er klar! Teamwork er tingen - alle fire på samme lag for samme mål. Man lærer alltid noe når man løper #1milvartredjetimme!
Takk til Ellen og Johnny for nok en gang å ha satt oss i bevegelse!
Veldig bra jobba, artig å lese beskrivelsen din!
SvarSlettTusen takk! Enda godt jeg er sta ;) Var jo en jobb som skulle gjøres....
SlettHåper på mer flyt og mindre kamp når det virkelig gjelder, i så tilfellet vil dette ha hatt sin misjon og formål og jeg har fått noen nye ferdigheter :)
Jättebra jobbat!
SvarSlett