søndag 11. september 2016

Ormen Lange - 100 km turmarsj i Trondheim


Jeg skulle egentlig vært hjemme denne helg og planen var å løp No Finish Line i Oslo. Jobben medførte andre planer og det ble klart at jeg skulle til Trondheim i stedet. Mine faste turkamerater skulle gå Ormen Lange og det ble avgjort at jeg skulle bli værende i Trondheim i helgen. Det var plass nok i programmet torsdag og fredag til at jeg fikk tatt meg to flotte løpeturer. For en by!! Den er en blanding av Bergen, Paris og København, komprimert inn av Nidelva som bukter seg slik Themsen omkranser London.



Lørdag 10. September kl 07 var vi 21 deltakere som la ut fra Utleira skole for å delta i Ormen Lange. En turmarsj på 100 km. 



Dette var 27. året denne ble arrangert og Jorunn på 76 har gått alle sammen - råsprek dame, som fysisk sett er flere tiår yngre.

Del I av den førte løypa


Hovedøypa er stort sett den samme som den har vært hele tiden. Marsjen er delt i to - der de første 60 km er ledet vandring i flokk ("ført løype") - så er det middagspause og fra kl 20 får man gå ut og gå de siste 40 km i eget tempo. Løypa er en blanding av asfalt, grusvei, stier og skogsbilveier. Vi hadde høydemeterne på 1400 hm. 



Del II av den førte delen

Det er fem rast underveis og det er anledning til å ha sekk (dropbag)  med i henger. Den førte var med drikke, de neste var med mat. Det gikk i saft, kaffe, havresuppe og brødskiver med egg eller salami, brunost eller gulost. Etter den tredje passerte vi Coop og der er det mulig stopp for is, øl eller sjokolade. Det var ganske fullt der inne.......



Etter nesten 12 timer i driv var det tid for middag. Når vi kom inn til Utleira skole på kvelden  fikk vi servert Trøndersodd - det smakte vidunderlig. Vi hadde en drøy times pause før det bar ut igjen for de siste 40 km.

Man kjenner det i bena på en helt annen måte når man går enn når man løper, noe som gjorde at jeg la inn et par løpeøkter underveis. Freshe løpemuskler lindret gåvondtene og bidro til at jeg holdt litt lengre. 
Det var med stive ben og bare føtter vi restituerte etter beste evne før det var tid for å ta på tørre sokker og snøre skoene på nytt.


Det pøsregnet i det vi la ut, så tørre sokker føltes litt råflott, men hva som helst for å unngå gnagsår. Temperaturen var bra og tempoet høyt. Vi ville nå bare gå oss ferdige og ingen la demper på tempoet. Det flagret heftig i regntøyet mens vi gikk, praten satt løst og tempoet holdt gjennom hele første runde. Andre runde var litt vakuum, vi bare gikk for å komme til siste runde. Dette var nok også den tauseste runden.



Turmarsjer som dette står på ingen måte tilbake for ultra hva angår hyggelige folk, sosialt samvær, servering på rastene og løypevalg. Det at man går samlet det første 60 km gjør noe med motivasjonen og energien. Dette er noe som flere kanskje burde oppdage som et supplement?


Det eneste jeg kan trekke frem som en klar negativ ting er at en distanse i turmarsj sjelden er det den sies å være. 60 km viste seg å være 54, de 40 km vi skulle avslutte med i tre runder av 13 km viste seg å være 11 km - totalt ble det 87 og det gav et avvik på 13 %. I turmarsj er det underforstått at 10% avvik i løypene er OK, for en ultraløper og andre som er opptatt av at man faktisk går det man skal så er dette ikke greit. Både Kondis og Adresseavia har skrevet om dette etter at det var feil i maratonløypa under Trondheim maraton forrige helg, og det som var satt av  rekorder måtte strykes. 


Denne gange kunne en forlengelse vært løst på flere måter, den enkleste vill vært at man gikk siste løype fire ganger i stede for tre, men dette må da meddeles fra start. Det var heller ingen som gjorde det i går, da  man fikk godkjent marsj når man hadde gått løypa som har vært kjent som 100 km i mange år. Dette bringer flere momenter inn i det med kontrollmåling og hvilke metoder som er mest nøyaktige. Det at flere nå går med GPS gjør at arrangører bør være sitt ansvar bevisst og faktisk legge om løypa dersom det viser seg at den er for kort. For en marsj som Ormen Lange er det bare å legge en sving innom Trondheim sentrum og ta med seg noen severdigheter på veien. Den førte delen er en løype som ville forresten vært utmerket som et ultraløp - bare nevner det....



Vi var 15 som la ut på de tre nattlige rundene og her er fire av oss, på siste runden og ved godt mot. Hver kilometer vi la bak oss var avsluttet og "kampen" mot klokken begynte. Planen var å rekke Burger King i Trondheim sentrum før den stengte kl 04. Vi var ferdige kl 02.40 og vi rakk å få med oss et solid måltid tilbake på hotellet. 

Det å handle burger i fullt treningstøy blant fulle 20-åringer kl 03.30 natt til søndag var mildt sagt en opplevelse. Vi sjanglet også, men var riktignok edrue og personalet hevet øyebrynene mye og utsagn som: dere har gjort hvafornoe? Da vi svarte på spørsmålet om hvorfor vi var iført treningstøy midt på natten.



Etter fire timers søvn var det på tide å lukke kofferten, slå opp paraplyen og vende nesen mot Oslo igjen. Takk Trondheim for en flott helg, mange hyggelige opplevelser og møter med så mange flott folk!












søndag 7. august 2016

Rått, vått og usminket - Berghem Ultra Trail




Noen ganger er andres beskrivelser spot on, så jeg tok meg den frihet til å låne en beskrivelse fra Leif Abrahamsen. Gårdagens 45 km var rå, våt og definitivt usminket. Det var like ille som fryktet og forventet - hverken mer eller mindre. Det gjorde det ikke lettere å få til. Berghem ultra trail på Hedemarksvidda har alt man kan håpe på av en terrengultra - og litt til. Vondt gjør det uansett!


Allerede fra start gikk det litt skjevt ut. GPS'n på Suuntoklokken fant ikke satellitt, uavklarte forventninger og en nysgjerrig truse gjorde at jeg ikke helt hadde fokus. Da satellitten var funnet og trusen var fjernet hjalp det veldig, da kom vi til den uavklarte forventningen.

Helen og jeg skulle løpe dette sammen, men hun hadde veldig gode ben og forsvant for meg hele tide. Dette gjorde at jeg måtte jage fra start og jeg liker å begynne rolig slik at kroppen blir varm og jeg får kjent på formen. Det gikk ikke og etter 10 km var jeg ferdig med,løpet og hadde bestem meg for å bryte. Da jeg nådde frem til Helen etter 15 km hadde jeg ruslet i 5 km, banne høyt og var bare lei og sur - jeg hadde gitt helt opp før vi hadde startet.


Helen var ikke mottakelig for min plan og hun lot meg heller ikke dra noe sted, så da fortsatte vi. Denne gangen med meg først i snegleskilpaddetempo og hun hakk i hæl. Vi jobbet oss sakte men sikkert opptil løypas høyeste punkt som var Brummundkampen på 21km og 826 m. Vi var der rett i underkant av 5 timer og vi burde ikke ha brukt mer enn 4 timer dit. 


(Bilde fra løyperecog-turen vår)

Vi tok det pent nedover. Det var leirete og glatt, så greit å ikke ta for mange sjanser. Jeg er dessuten veldig pysete nedover i terreng, så det gjorde at det gikk enda saktere.

Den delen av løypa vi løp nå hadde vi ikke løpt igjennom og hadde ikke den like klart for oss som første del. Det gjorde at det ble noen feilløpinger her og der.

(Bilde fra løyperecog-turen vår)

Som ellers var stiene fulle av vann og leire og ellers var det myr, myr og atter myr. De fleste stedene lå kloppene under vann og var så fulle av vanne og gjørme at det var som de var smurt inn med såpe.

Veien til Haugsætra gikk i forholdsvis greit tempo og vi brukte omtrent 2 timer på 10 km, vi hadde en liten avstikker da vi mistet stien - vi herjet over en diger myr og fant tilbake på stien. Videre til Nybustæra gikk det greit nok , deretter løp vi til og med på vei et stykke. Vel, eller gikk - var perfekt sted for å spise litt uten å snuble eller at tempoet gikk ytterligere ned.

(Bilde lånt av Berghemultra.no)

Vel inne i skogen igjen gikk det litt over stokk og stein, noe som gjorde at vi trodde vi var kommet lengre enn vi hadde. Det ble 1 km feilløping totalt der. Da vi så var på rett vei var ikke stemningen god. Vi var begge slitne og begynte å bli seriøst lei. Nok en gang måtte vi over deler av Lavsjømyrene på vei til Appelsinhaugen, denne hadde vi krysset ved 7 km på vei ut på starten. Denne gangen skulle vi ned til Stenfjellhytta. 

Veien gjennom Myrene kostet og vi løp med god avstand til hverandre. Midt uti der stod Arne som var ute på fotooppdrag, jeg fikk følge av ham frem til hytta og så var det bare å løpe på, for nå var det vei og lange nedoverbakker, men hvor var Helen? Jeg hadde ventet å finne henne nede i veien, men etter å sjekket trackerkartet viste det seg at hun hadde fortsatt videre på blåmerket. Jeg fikk gitt beskjed til arrangør og fikk også snakket med henne. Jeg fortsatte videre og etter en stund hørte jeg Helen bak meg. 

(Utsikten på vei opp til Brumundkampen)

Vi var nå i den delen av løypa hvor det ikke var sti og det var noe om et strømgjerde. Vi knotet oss frem i tett granskog og fant til slutt veien ut og holdt retning mot Yksenåsen og Lageråkvisla. Det var tidvis flotte skogsstier, slik at vi klarte å løpe med litt flyt.

Vi løp og vi løp og løp og løp og løp og det tok aldri slutt. På et punkt krysset vi over en liten elv, stor bekk, og den fulgte oss på siden av stien, vi øynet håp om at dette kanskje var den vi hadde krysset over på broen ved 1 km fra start. Vi har heldige og brått dukket grusveien til Gåsbu opp. Siste stykke hadde Helen jaget foran og jeg etter beste evne bak. Da vi kom til veien var jeg så lettet at jeg la inn 1000m sprint, jeg så henne i øyekroken et stykke bak meg også var det bare å løpe på - nå skulle jeg i mål og det kjappest mulig!



Da det hele var over og jeg var i mål følte jeg en enorm lettelse over at det hele var over. Takknemlig også fordi arrangøren tok bort makstiden fordi løypa var så brutal etter siste 10 dager med regn. Jeg er vant til å kjempe mot makstider, denne gangen hadde jeg ikke tjangs.




Jeg skjønte ganske tidlig at jeg ikke ville klare cut'n på 10 timer. Løypa var mye mer brutal enn da vi hadde prøveløpt den nesten to uker tidligere. Likevel så løp jeg for å gjennomføre, selv om jeg i hodet hadde brutt. Ikke rart det ble tungt, det var jo ikke noe samarbeid mellom kropp og hodet. Jeg var kun i hodet, det tok all energi og kroppen måtte bare gjøre så godt den kunne. Alt i alt ble det veldig bra.


Etter å ha skifte til tørt tøy var det tid for mat. Fulvio hadde disket opp med knallgod kjøttsuppe og focaccia med pesto. Det var veldig effektiv for kroppen og godt med varm mat. Det var også utrolig hyggelig å kunne sludre med andre løpere mens vi spiste og utveksle opplevelser og erfaringer underveis i løpet.



Var ikke vanskelig å smile i dag, litt smågrumsete i bena, men en kort, lett løpetur i subbejoggtempo var godt. Fikk tatt en sjekk på rygg og ben og kom til at det ikke var noe alvorlige vondter noe sted.
Så nå er det bare å fortsette fremover og bruke litt tid på å finne volumknappen til den indre dialogen, denne gangen var den i overkant høy og støyende - lever fint uten det!









tirsdag 26. juli 2016

Ultrainterval Challenge - Forlat komfortsonen og finn magien.

Bilder lånt fra Pace on Earth - http://www.paceonearth.se 

22. til 23 juli arrangerte Ellen og Johnny fra Pace on Earth "en mil var tredje timme" eller http://www.ultraintervalchallenge.com/contest/ . Arrangementet har fått en litt mer internasjonal form nå etter som flere utenfor Skandinavia har oppdaget dette. Detter er en suveren form for mengdetrening. Evenementet arrangeres ca tre ganger i året og bør absolutt legges inn i treningskalenderen.

Hvert intervall har et eget tema, Ellen og Johnny er flinke til å få med seg flotte sponsorer, så det er verdt å bli med på konkurransen. Det holder også oppmerksomheten fokusert på litt annet enn at man er trett eller at bena begynner å bli støle.

I denne runden hadde jeg bestemt meg for å få inn fem intervaller, fordi dette kolliderte med vår yngste datters fødselsdag.
                                                                                                                   
#interval1 - Hvilke forberedelser har du gjort?


Forberedelser var intervallets tema, det var det ikke mange av hos meg denne gangen. Ettersom jeg har gjort dette noen ganger og heller ikke behøvde å prøve ut ny sportsnæring, så spiste jeg mat som lå godt i magen og holdt meg i bevegelse. Andre ganger har jeg lagt frem klær og sko, stablet opp mat og porsjonert ut, men ikke denne gangen. Vet at jeg ikke spiser så mye underveis, så fokuserte på nok drikke, electrolytter og magnesium.

Jeg startet kl 18 fredag ettermiddag. Det var strålende sol og 27 grader, så planen var å starte pent, men å kommen inn på rundt 75-80 min. Jeg løp runden min som planlagt, fikk inn 1 km med tempo, for meg innebærer det å ligge nede på sekstallet den kilometeren. Da jeg kom inn  var det middag.


#interval2 - Hva gjør du for å holde deg gående gjennom natten?


Neste intervall ble kl 21. Også her løp jeg litt rolig ut fordi det var litt kort etter middag. Runden tok tid fordi jeg hadde hold mesteparten av tiden og fokuserte mye på pust og teknikk for å kunne holde det i sjakk. Det var fortsatt veldig varmt så hadde ed meg vann på denne enden som på den før.
Egentlig en litt pregløs runde.


#interval3 - Har du et motto?



Kl 00:00 var jeg klar for min tredje etappe. Det var nå dette arrangementet skulle starte offisielt. I tiden mellom intervall 2 og 3 lå jeg under dynen og bare hvilte og var i ro. Det var i grunnen ganske godt.

Tok starten pent, ikke noe hold i sikte og bena var gode. Det var mye svalere ute og ikke minst så var det faktisk mørk. Jeg holdt meg i området hjemme og løp tre og en halv runde i stede for en lang.

Fordi bena var gode tok jeg sjangsen på å løpe en tempokilometer, så en til og på slutten fikk jeg inn en tredje tempokilometer. Dette intervallet var veldig bra på alle måter.

Da jeg kom hjem var det rett i dusjen og rett i seng for en times hvile.



#interval4 - Har du noe lykkebringende du har på deg når du løper løp? 



Å skulle ut og løpe kl 03 om natten er iallfall ikke noe jeg venner meg helt til. Det var også litt lengesiden sist måltid og magen rumle litt. Noe svimmel drakk jeg litt vann før jeg tok med meg en hvetebolle og begav meg ut i grålysningen. 


Jeg var merkbart stivere i lårene etter forrige intervall. Det var nok tempodragene som hadde latt seg merke. Jeg løp rolig og gomlet fornøyd i en kilometers tid. Da eg rundet tre kilometere økte mageromlingen til ubehagelige nivåer og jeg innså at jeg måtte løpe innom hjemme. 

Jeg stoppet klokken på 35 minutter og var jo egentlig veldig godt i gang. Da pausen var over løp jeg bare rett ut. Planen var nå å kunne løpe slik at jeg i allefall hadde en times løping registrert, å gi seg på do var ikke aktuelt. Som Pace on Earth sier: We have one unwritten rule: WE DO NOT #DNF FROM THE COUCH!!! 

På runde to så var solen på vei opp, mens månen fortsatt skinte. Rett og slett magisk.




#interval5  - En videohilsen, hvorfor deltar du. Ultrainterval Challenge?




I pausen før siste intervall drakk jeg en proteindrikk og hvilte. Nå var det blitt neste helt lyst ut, så å gå og legge meg i sengen var ikke et alternativ. Benken på kjøkkenet fikk duge.

Ute hadde temperaturen økt og solen var på vei frem. Det så ut som det skulle bli en veldig fin avslutning. 

Da jeg såvidt hadde passer en kilometer høre jeg plutselig voldsomme måkeskrik. Det i seg er ikke veldig unaturlig, men den var så nære. Brått oppdager jeg at den er på vei rett i mot meg i lav høyde og før jeg rekker å få summet meg skyter den baken fremover og sender ut en ladning - jeg rekker akkurat å hoppe til side. Den angrper fire ganger og alle gangene klarer jeg å komme meg unna. Da jeg kommer ned til krysset så ser jeg måkeungene som ligger og sløver på plenen og skjønner hvorfor. Akkurat i tid til å oppdage neste måke som er på vei. Da huker jeg meg sammen og løper inn under ett tre. Den kommer mot treet to ganger til, men ser meg ikke klart. 

Jeg våger meg ut på veien igjen og får øye på tre unger som ligger på fortauet et stykke lengre ned. Jeg går så rolig jeg kan, så langt på andre siden av veien som jeg kan - ingenting skjer. Jeg løper videre og kommer meg ut av måketerritoriet. 

Resten av intervallet går til å figurere ut hvordan jeg skal komme meg hjem uten å måtte passere måkene igjen. Dette gjør at jeg er litt for uoppmerksom og brått kommer det to måker til rett i mot meg og jeg kommer meg inn i ly av noen trær, de sirkler lavt, men forsvinner. Det føltes som om jeg var meg i en scene i filmen Fulene av Alfred Hitchcock.

Et kort øyeblikk vurdere jeg faktisk å løpe langs t-banen til jeg nådde 10 km og heller ta den helt hjem etterpå, men jeg skal hjem til bursdagsfeiring og føler at det blir formye ekstra tid.

Jeg tar en vei der jeg ikke kan huske å ha sett måkeunger. Der får jeg løpe i fred. Det viser seg at dette er svaleterritorie, men de flyr høy i sky og jakter på insekter, de er heldigvis helt uinteresserte.
Jeg kommer meg velberget hjem.


Etter siste intervall er det tid for bursdagsfeiring med en dag på Tusenfryd.




Tusen takk Ellen og Johnny :D For nok et inspirerende og motiverende arrangement! Keep ut the good work!


søndag 19. juni 2016

Motbakkeløp i hodet

En annerledes løpsanalyse muligens uten sammenheng....

Jeg liker ikke såpeoperaer, for mye drama og intriger. Har konkludert med at det er derfor jeg heller ikke er veldig glad i ballspill. For mye drama og intriger på to omganger og de går ingen steder eller kommer frem. Alt handler om hvem som vinner. Slik er det i såpeoperaer også - hvem scorer flest "mål" eller klarer å sette ut motstanderen lengst. Og slik holder det på frem og tilbake, frem og tilbake, frem og tilbake, litt som intervalltrening. For å være ærlig, da er tennis mer realt: en mot en, evt to mot to! Hva har dette med løping å gjøre sier du?



På mange måter ingen ting, bortsett fra å kunne vise til ulike dynamikker. Løping skjer fra A til B. Mye skjer mellom A og B, men alle drar i samme retning hele tiden. Langrenn for eksempel A til B og ikke minst Tour de France eller sykkel om du vil - A til B. Det er noe med hvilke vei dynamikken går, disponering av krefter og opplevelser underveis. 

I ballspill så kan du vinne bare du er raskt nok ned til motstanderens side med ballen. Kanskje derfor jeg aldri holdt lenge i hverken håndball eller basket, og i basket har du ikke engang keeper. Jeg syntes det var utstrategisk i lengden å skulle drive inkluderende lagspill dersom sjangsen ba seg og man kunne løpe raskt ned å skåre før motstanderen hadde rukket å feier eget mål ferdig. Litt effektivitet må man kunne forvente.



Vanlig løping er altså prosessorientert i en retning - fremover. Spillet er å holde resten på avstand eller å ta igjen noen. Det krever en helt annen ressursprioritering. Alt er individuelt selv på en stafett der man er ett lag. Der og da er det deg mot røkla - du må jobbe med det utgangspunktet du har fått og levere fra deg noe som forhåpentligvis gjør at nestemann ut også har et godt utgangspunkt  - noe som igjen er både subjektivt og objektivt.

Så har vi konkurranser, som mange av oss trenger for å ha et mål og jobbe for. Veldig mange elsker løp for løpenes skyld og klarer nesten ikke å begrense seg. Løper også gjerne samme løp flere ganger, år etter år etter år. Et løp for meg er en eksamen, man kommer seg gjennom pensum og presterer etter evne og kunnskap. Kommer du deg igjennom, så er den bestått. Altså betyr det for eksempel at Bislett 24 i år er en konteeksamen for meg. Kan ikke fordra å måtte gjøre det samme flere ganger, men det må bare til. Med andre ord, jeg er ferdig når jeg har løpt i mål. Been there done that got a t-shirt - faktisk! Ingen regler uten unntak - ved små endringer som ulike distanser eller at jeg ikke klarte å gjennomføre til mål, gjør det altså mulig å løpe samme løp flere ganger.

Neste helg er det løpshelg og jeg henger fast i det samme refrenget som flere ganger har vært innom denne bloggen - motbakkeløp i hodet. Og er det noe jeg i allefall ikke deltar på, så er det motbakkeløp.
Trening er en ting, da bestemmer jeg når og hvor. I løpssammenheng betyr det at jeg må være klar for intens smerte på en gitt dato - får ikke til det. 


Jeg begynte jo egentlig å løpe langt for å kunne løpe på lange turer. For å ha kondisjon nok til å tåle stressende dager, for at hverdagen og helgene skulle ha litt mer opplevelse og overskudd i seg. Overskuddet svinner fort når det går fra glede til må og burde. Det å presse seg for å være sliten i så mange timer virker mindre og mindre logisk. Noen ganger handler det bare om å få det overstått og da har man ikke energien til å holde det gående i som en tennismatch på Wimbelton.

Sett i denne sammenhengen bør jeg begynne å interessere meg litt mer for intriger. Det er nemlig der intervalltreningen holder til. Som en hver god såpeopera eller ballspill, har intervaller en ferdig struktur, det spørs bare hvilken struktur du velger. Totalt sett handler det om å holde ut. La stayerevnen få gjøre jobben, selv om det ikke gir løpingen det innholdet jeg helst skulle sette at den hadde. Burde nok ha lest mer enn innledningen til boken Norske Vinnerskaller....



Shane Niemyer sier i sin bok The Hurt Artist at når man begynner med konkurranser, i hans tilfelle Iron Man, så har man innledningsvis en periode hvor alt går kjempebra og man nærmest flyter igjennom, selv om man er nybegynner. Dette etterfølges av en lengre periode hvor man for eksempel er plaget av mye skader og ikke får trent som man ønsker; 

In many sports, athletes sometimes strugle through what is called their "sophomore slump". They experience a lot of success their frist year competing at a certain level, but then, whether because the novelty wears off a bit, they rest on their laurels, or the competition catches up to them and exposes some weekness in their game, they struggle to attain the same level in their second go around.

 Matt Fitzgerald følger opp i boken How bad do you want it? (-mastering the pschology of mind over muscle) Han forteller om tidlige år hvor alt gikk bra og hvor løping var gøy, som i en hver god historie kommer det ett vendepunkt:

We rounded the final turn together. Todd got up on his toes and charged. I did the same. We sprinted in virtual lockstep down the homestrech as our parentes and coaches and teammates screamed in our ears. Then I just gave up. Threw in the towel. Quit. It happened as Todd ratcheted up his pace one more notch - his final ante. 

I will never know if I could have matched his quickening and perhaps raised him a notch of my own, because I didn't even try. The reason was simple: It hurt too much. A part of me seemed to ask, "How bad do you really want this"?  and another part answered, "Not as much as that guy". 
(Matt var på dette tidspunktet 11 år, likevel ble dette avgjørende for den idrettsutøveren han kanskje kunne ha blitt).

Det er jo i motbakke det går oppover, men er ikke helt der at jeg er klar for å finne ut hvor nær toppen jeg er. Hodet bestemmer over musklene og motviljen er nå så stor at den vokser når jeg utfordrer den på feil tidspunkt, samtidig er det løpeglede tilstede når jeg treffe riktig. Det bare er litt vanskelig å time det akkurat til å innfinne seg neste søndag..... 



How bad do I want it? Kan bare si at jeg er glad for mangfoldet og at alle gjør sine ting, enten de liker motbakker, ballspill, såpeoperaer eller langdistanse. 




Kilder:

Fitzgerald, Matt (2015)  How bad do you want it? Mastering the pschology of mind over muscle.  - Boulder, Colorado: Velopress.

Niemyer, Shane (2014) The hurt artist.  - New York: St. Martins' Press.

søndag 22. mai 2016

Ecotrail 2016 - 45 kilometer kjærestetur.

I fjor løp jeg 80 km, klok av skade løp jeg 45 km i år. Viktig å ikke bruke opp all energien i mai, dersom den mentale energien er litt lav. I fjor kjempet jeg i motbakke med meg selv helt frem til løpet. Etterpå var jeg sliten i lang tid, men tok ingen hensyn. Så i år, selv om jeg har mye mer overskudd, så valgte jeg å lytte når jeg kjente tydelige signaler på at dette ville jeg ikke nok, til at det var verdt å presse seg selv så mye.



Det var flere forskjeller fra i fjor, da løp jeg alene, i år fikk jeg med meg mannen også. Veldig hyggelig med selskap oppover, ned over, bortover, oppover, bortover, nedover, bortover og i mål - kort oppsummert. Brått bestod familien av to ultraløpere, altså en andel på 50% totalt.




Ecotrail er summen av Oslo by med den omkringliggende marka. Det er rett og slett en sightseeing av den avanserte sorten og det har fokus på miljøet. 80 kilometeren følger store deler av Oslos vannvei. Akerselva og Mariadalsvannet forsyner nesten hele Oslo med drikkevann. Dette er skatter som må vernes og taes vare på.


Det å løpe samme løp flere ganger strider i mot det meste for meg. Når jeg har løpt det, gjennomført, vel da kan jeg det og er ferdig. Ser at dette gjelder på flere områder i mitt liv - been there, done that, liksom. Ecotrail, vel, det kan virke som om dette løpet er i ferd med å krype under huden min. 


I fjor var jeg  så heldig å få være en del av team Ecotrail, med sponsorer og det hele. Tomas Pinås strekker seg stadig lengre, så dette blir det spennende å følge med på videre. Kjenner veldig på at jeg har lyst til å løpe 80 km igjen neste år. Erfaring tilsier at dette er lettsindig ultrahode, så gir det til over helgen. Adrenalin og endorfiner har en stemningsøkende virkning, kanskje lande litt før jeg tar en avgjørelse?




Løpet i år handlet om løpeglede, ha en fin langtur og få mannen gjennom med en god opplevelse i bagasjen. Har jo begynt å få litt erfaring med å motivere folk til å prøve ultra, og denne gangen rekrutterte jeg like gjerne innad i egen rekke. Vet jeg har noen flere som er på vei. 


Selve løpet gikk over all forventning. Vi startet ut rolig, ingen vits å ta en kaldstart i motbakke. Istedet brukte vi tiden opp til Tryvann godt. Gikk fort i alle stigninger og løp etterhvert på flatene. Da vi kom opp til Tryvann klatrepark var det bare å la tyngdekraften jobbe og la bena gå. 



Vel nede ved Tryvannsstua var det lett jogg til motbakkene opp til toppen av Wyllerløypa. Deretter var det bare å sette utfor. Vi ble nok i overkant ivrige og hadde rett så høy fart nedover i en periode, til oss å være. Begge kjente at vi nok hadde tatt i litt mer enn nødvendig og kjente en svak murring i lårene da vi kom ned til Sinoberveien. Men når man har så gode løperben på en så flott dag, vel, dumt å ikke benytte dem. 



På vei inn til Sørkedalen oppdaget vi begge at vi var litt mer enn middels sultne. Faktisk var det så ille at da vi kom frem til busstoppet ved Lanhandleren og support ikke var der, så måtte vi innom for å fylle opp slik at vi hadde energi nok til å komme oss bort til idrettsplassen der support var fordi der hadde 30 km startet. Vi var ikke de eneste som trengte akutt påfyll, Yvonne Olstad trengte også litt ekstra proviant. Alltid hyggelig å treffe kjente på langtur!



Etter noen brødbiter, sjokolade, salt kjeks og verdens beste cola var det på tide å begi seg ut i stigningene opp til Åbortjern. Dette er nesten litt stairways to heaven, når du tror du er oppe, du får til og med løpe litt nedover, så er det bare for at du skal få klatre enda mere oppover! HA!



Da vi faktisk var oppe, var det masse herlige kilometere på blåmerka stier helt frem til Fossum. Vi var ganske våte da vi kom dit, så varm Toro tomatsuppe med makaroni var som et gourmetmåltid - gudameiensåherlig!! 

Når du er på Fossum på 80 km, så føles det som du praktisk talt er i mål, merkelig nok så gjorde det det på 45 km også. Lett jogg forbi Tiril Eckhoff (?)  som skjøt på blink nedenfor oss på skiskytter arenaen, ekstrem sportsutøverfølelse der altså. Vi la Fossum bak oss og luntet forbi enden av Bogstadvannet og bort mot selve juvelen på denne etappen - nemlig turen ned langs Lysakerelven. 


Da jeg passerte ned der i fjor var det nokså mørkt og det gikk ikke så fort, men nå var det fullt dagslys, så bare å la bena gå. Hele veien var vi begge veldig fornøyde med valg av sko. Selv om mange hevder at det går greit med vanlige joggesko, så er det noe helt annet med gode terrengsko. Løp med det i fjor, så var bestemt på at det måtte bli det i år også. Herlig å bare løpe på mens elva bruser nedenfor eller ved siden av. Det er mye opp og ned, men hele traseen er fart. Ikke tenke, bare la bena gjøre jobben.

Og så var vi nede. Plutselig var det liksom bare resten igjen, farten fra stiene sakket av og vi gikk over i et mer løpe-gå-lunte-løpe tempo. Det er virkelig flatt på Lysaker, men Sollerudstranda med sin flotte sti og alle båtene i Marinaene gjorde at man fint kan ha noe å følge med på. Langs Bestumkilen var det helt klart at vi kom midt i leggetid for gåsunger. Noen gresset, andre drev med kveldspussen og en del lå allerede og sov under mors vinger. Kveldsidyll.


Frognerstranda, Hjortneskaia, Tjuvholmen, Akerbrygge, Rådhusplassen, Akerhuskaia, Havnelageret, inn operagaten, rundt hjørne og brått var vi i mål gitt. Klarte ikke å holde igjen så la an til en liten målsprint helt på tampen, mannen så ikke den komme.... Vi fikk begge medalje og er fornøyde med tiden 07:34 - tok jo noen gode pauser både i Sørkedalen og på Fossum.


Hvorfor løpe maraton når man kan løpe ultra? Ultra har liksom alt; mat, flott natur, en heldagsopplevelse og masse hyggelige mennesker - kan det bli bedre? 



Ja, det kan det!! Da vi var på vei til hotellet kom verden sprekeste @maratonmamma, Lise, løpende etter å ha vært i sporet siden kl 08 om morgenen. Det krevde masse heiing og et par gledestårer. Jeg hadde hele tiden vært overbevist om at dette ville hun klare med glans, liker å ha rett!