tirsdag 14. februar 2017

Storebror ser meg ikke


I disse overvåkingstider er det et paradoks at jeg blir litt småsvett fordi jeg (nok en gang) måtte levere fra meg min FitBit Surge (GPS livsstilsklokke). Jeg vet jo plutselig ikke hvordan jeg har det lenger...




Ikke vet jeg hvordan jeg sover. Joda, jeg vet sånn omtrent hvor lenge jeg har sovet, men det er jo ikke registrert og da vet jeg jo ikke om jeg har sovet godt eller ei. Det finnes ingen grafer å lese.


Ikke vet jeg hva hvilepulsen min er heller. Den pleier jeg å holde litt oversikt over, bare fordi det er gøy, men nå må jeg jo faktisk telle og notere - hvem har tid til det liksom. Blir jo het stresset ved tanken.



Jeg vet ikke hvor mange etasjer jeg har gått heller, bortsett fra de 11 x 3 jeg jeg går opp (og ned) i vestre tårn noen ganger når vi går trappetrim. Jeg har ingen oversikt som sier meg at i dag har du gått 44 etasjer. Plutselig har det blitt livsviktig å vite hvor mange etasjer  jeg har gått.


Skrittene mine holder mobilen greie på. Den har plutselig blitt mitt Fitbit-device. Og tjenesten er på et minimum. Den teller skritt og angivelig kaloriforbruk. Lurer litt på hvordan den får til, jeg har jo ikke puls.




Også har vi treningen da. Bruker jo GPS på mobilen, men det blir jo ingen fullverdig måling. Så måtte frem med analog pulsklokke og pulsbelte!!! Det er bare så 2015! Ikke fant den puls, ikke så rart. Ingen FitBit ingen puls - sier seg selv! Tok sikkert 20 minutter før den fant en satellitt også - var jo nesten ferdig med løpeturen liksom.


Så skal jo alt sammenfattes, men det ble litt for mye. Strava tar gledelig imot fra pulsklokken og økten fra mobilen via FitBitappen - men å få det fra pulsklokken til Fitbit - ikke akkurat intuitivt. Måtte gjøre noen begrensninger i sin tid på Strava for å ikke få dobbeltregistreringer.


Som dere skjønner er min hverdag brått blitt både utfordrende og komplisert. Jeg vet jo ikke hvordan jeg egentlig har det. Ikke vet storebror det heller(ikke at jeg har en storebror, jeg har derimot verdens beste lillesøster), men det er sekundært. Mulig dette stiller i klassen for I-landsproblem i verdens rikeste land og med de beste velferdstjenestene, men hallo. Jeg må nå gå i lang tid (sikkert en uke) uten å ha oversikt over status og vi er bare på tirsdag og jeg sendte klokken fra meg i går.  Nevnte jeg at jeg liker dingser? 


torsdag 9. februar 2017

Søk dekning - Snart er det vår



Man skulle tro at når dagene blir lengre og lysere så skulle overskuddet komme smygende og svøpe deg inn økt energi. Den gang ei. Nå er det faktisk slik at det fortsatt er vinter. Dagene er lengre og lysere, men vi har et etterslep av mørke. Det at det ikke har vært vinter med mye sne som har gjort verden litt lys og vennlig gjør at jeg i år opplever vintertrettheten langt sterkere enn på lenge.

Overgangen fra januar til februar har til nå vært preget av et intenst behov for mer søvn og vegring for å bruke energi på annet enn det som er absolutt nødvendig. Dette drar igjen med seg at jeg blir mye lettere stresset enn ellers i året fordi det ikke er mer overskudd å ta av, så alt oppleves som rent forbruk. Og brått handler det ikke lenger bare om å få overskudd, men å faktisk gå i null, slik at overskudd kan bygges.

Det er ingen hemmelighet at jeg i 2006 gikk på en real smell og var utbrent i to år. Veien tilbake var ganske lang, men den gikk jevnt og trutt og selv om dagene var ett skritt frem og to tilbake. Det var likevel en driv der, som tok meg fremover. At resultatet skulle være å gå fra å sove 18 timer i døgnet til å løpe ultra er kanskje ekstremt, men det som tok meg gjennom depresjon og utbrenthet er det som stabilt og stødig også gjør at ultraløping er mulig. Det som ikke knekker deg gjør deg altså sterkere. Det betyr ikke at man aldri kjenner på samme dynamikk igjen, men man kjenner signalene og kjenner lusa på gangen.

Så nå når energien er så lav som den er, begynner hjernen å leke med meg og følelsene spiller meg ofte et puss. Angsten kan bli mer fremtredende fordi jeg allerede blir lett stresset og med angsten kommer nedstemtheten og brått sitter jeg der i offerrollen og kjenner på ytterkanten av depresjonen. Forskjellen nå er at jeg vet at dette ikke er farlig, jeg vet når jeg kan forbruke og når jeg skal lytte. Det er en krevende balansegang, men som psykologen min en gang sa: Du er ikke følelsene dine, la ikke depresjonen definere hvem du er. 

Så nå står  jeg her og ser ned på løpeskoene mine i snøen, vel vitende om at turen er nødvendig, jeg må ha den daglige dosen. Jeg løper ikke bare for å holde runstreaken ved like, selv om den tidvis er det eneste som får meg ut. Løpeturen bidrar til å klarne hodet og holde spøkelser på avstand. Det gjør at jeg holder hodet over vann og kan puste ubekymret en stund til.


Vi har alltid et valg - det er alltid en løsning. Det er ikke alltid vi liker det som er løsningen, det betyr ikke at du ikke har et valg. Evnen til å ta valg bevisst er det som skiller en fra tilstedeværelse og offerrollen.

Det er ikke slik at ting bare skjer, man ser det kanskje ikke klart der og da, men det kan være man unnlot å velge og da må man følge med dit det bærer. Jeg har testet det og trivdes dårlig uten å ha en viss kontroll og oversikt. Igjen så er det en lang avstand fra dette til å være perfeksjonist og kontrollfreak. Jeg har prøvd det også - fryktelig slitsomt.

Choose your battles - win the war, er det noe som heter. Altså velg med omhu når du skal forbruke og når det er greit å la verden fare - det viktigste er å ha et bevisst forhold til det. Det er viktig at det er ens valg og ikke en unnlatelse.

Så om verden er litt tung om dagen og du bare vil sove, så er du ikke alene. Har du ikke  energi til alt det du klarer om sommeren og høsten, så husk at våren er oppvåkning, bruk tiden og lyset. Mørket har krevd sitt denne vinteren. Sov litt mer, lev litt roligere, velg bort de stressfaktorene du ikke trenger og gled deg over at dagene er lengre. Du kan nemlig det uten dårlig samvittighet, selv om energien ikke følger med riktig ennå.

fredag 3. februar 2017

Bilfritt bysentrum rundt

Mange mener mye om at Oslo skal få et bilfritt sentrum. Det er ikke grenser for hvor katastrofalt eller rosenrødt det kommer til å bli. Med andre ord, det blir noe midt i mellom. Den som lever får se heter det, eller rett og slett bare ha litt is i magen og puste rolig mens prosjektets faser gjennomføres. Hans Edvardsen og prosjektet Bilfritt byliv har faktisk en trinnvis plan, som går over tid, du kan lese om den her.



Nå har det seg slik at vi mennesker ikke liker forandringer. Punktum. Alt var bedre før! Vi liker ikke at noen river et gjerde og huset inne på tomten - selv om vi har gått og irritert oss over hvor ustelt og falleferdig det har vært de siste 10 årene. Når det så kommer utbyggere som i tillegg har en utviklingsplan, da våkner beboere til kamp og jeg er overrasket over at det ikke har vært flere ulykker med høygafler. Nok om det. Og tilbake til Bilfritt byliv.






Altså. I morges var trangen til å sove større enn behovet for å løpe til jobb. Slikt skjer - jeg innrømmer det. Likevel, ut og løpe i dag skulle jeg jo - har tross alt en runstreak å pleie. Så da kom ideen om å ta med løpetøyet på jobb, stemple ut på et passende tidspunkt og løpe hele traseen rundt. Det hevdes at arealet ikke blir så stort, men det var i allefall 7.6 km rundt, så litt plass får vi jo å valse rundt på.






Jeg valgte å starte fra Rådhusplassen og fulgte deretter Havnepromenaden i retning mot DFDS-terminalen, videre langs bygget til Statens Vegvesen og over til Fred. Olsens gate. Løp deretter over Jernbanetorget retning Oslo City og inn i Stenersensgate. Her var det ganske tomt for både biler og folk helt til jeg kom til Jernbanetorget, naturlig nok siden det er et knutepunkt.






På hjørnet ved Spektrum tok jeg til venstre opp langs Gunerius - krysset Storgata og fortsatte over Arbeidersamfunnets plass i retning Deichman forbi Rockefeller. Vel forbi hovedbiblioteket skar jeg til venstre i Akersgaten og umiddelbart til høyre ned Teatergaten.




Ett kvartal ned tok jeg til høyre i Munchsgate og første til venstre ned til Pilestredet. Her traff jeg på fredagsrushet. Tidspunktet jeg valgte for min lille ekskursjon eller befaring om du vil er nok ikke å anbefale, sånn helsemessig, men det skal jo bli bedre...




Jeg fulgte Pilestredet til lyskrysset før Blitzhuset (heter det fortsatt det?) og løp selv over krysset og fortsatte forbi Turnhallen, tok til venstre i neste lyskryss og holdt Fredriksgate frem til Victoria terrasse. 
Så tok jeg ned til venstre, krysset Munkedamsveien og fortsatte Haakon VIIs gate ned til Kronprinsesse Märthas plass for deretter å slå følge med Dronning Maud opp til Vika.




I Vika tok jeg trappene ned til Munkedamsveien og løp den opp mot Dokkveien, krysset den og fortsatte Munkedamsveien ned til rundkjøringen inn til Tjuvholmen. Her tok jeg til høyre og løp Filipstadsveien ned til Bryggegangen.





Deretter løp jeg rundt hele Tjuvholmen med badestrand og Astrup Fearnlys. De viser forresten utstillingen Murakami on Murakami - sikkert både interessant og utfordrende. Vel rundt hele utstikkeren tok jeg broen over til Aker Brygge og fortsatte strake veien inn forbi tomme restauranter og mørke isbarer. Selv Lekter'n så litt ensom og kald ut der Nesoddbåten passerte.












Vel tilbake til utgangspunktet etter en times fotosafari må jeg si at det var en fin tur. 
Den kan absolutt anbefales som en rundtur, men deler av strekket kunne trenge et lite ansiktsløft. Rett og slett litt enkle tiltak som kunne gjøre det litt mere trivelig. Gress og trær er jo alltid populært. Om bilfritt byliv blir så katatostrofalt eller rosenrødt som enkelte vil ha det til får hver enkelt danne seg sin egen mening om. Oslo er en by i forandring -det er det ingen tvil om!




søndag 29. januar 2017

Jeg - en statistisk avviker

Ikke visste jeg at 
.....når du har foreldre som røyker, så skal barna også begynne å røyke.
..... det medfører at du så begynner å drikke tidlig.
.....når du i tillegg er tidlig utviklet, så skal du debutere sexuelt tidligere enn andre.
.....du skal få ditt første barn før du avslutter videregående, dersom du kommer så langt.



Ikke visste jeg at 
.... når du har mange prolaps, så kan du ikke løpe og at du må være veldig forsiktig
..... og skulle du bli utbrent, mens du kjemper litt mer en andre i en krevende jobb, så .
..... du skal ta imot tilbudet om å få uføretrygd fra NAV, siden de vet best.
..... du iallefall ikke skal gå turer for å klarne hodet og få depresjonen på avstand.




Ikke visste jeg at 
.... du ikke skal kjempe i mot.
.... du ikke skal be om å få ta mer utdanning - når du allerede har en bachelor.
.... du ikke skal tro at verden ligger for dine føtter selv om du fikk litt mere utdannelse.
.... du skal ikke tro at helsenorge vet best om hva du skal spise.




Ikke visste jeg at 
.... det å begynne å løpe skulle gi meg så mange muligheter.
.... det å holde 15 kg vektnedgang skulle bety så mye for selvfølelsen.
..... det å aldri ta den første sigaretten skulle ha så mye å si for min statistisk fremtid.


Bekymre deg ikke, men se på mulighetene.
Hva er det verste som kan skje? Ta eierskap til det. Alt annet vil være en bonus.
Radikal aksept handler om at slik er det og det kan ikke endres, men hvordan og hvilke muligheter finnes? Du har alltid et valg, alltid! Grip mulighetene og la begeistring og glede vise deg veien...






onsdag 23. november 2016

Bislett 24 - tredje gangen gjelder det



Så har jeg løpt nok et 24 timerløp. Etter fjorårets nedtur var det bare en ting å gjøre, snøre skoene og la det stå til.

Jeg hadde mange alternative planer for hvordan strukturere løpet, jeg landet på følgende:

Jeg jobbet i firetimers økter, dem ble det fem hele av. Etter fire timer var det 15 min pause.
Tanken var å gå i 5 min hvert 25 min og / eller 55 min, men det ble heller lite av å gå. Det ble forbeholdt når jeg skulle spise. 

Jeg var ellers innom bordet hver 30 min der jeg vekselvis tok salt og BCAA, dette gjentok seg gjennom hele døgnet. Det var hovedsaklig også da jeg drakk. Spise gjorde jeg ca hver annen time. Det tok litt tid å få strukturen på plass, men her er altså mitt døgn under tribunene på Bislett 2016:



Del 1
Man kjenner alltid på en litt unison uro rett før start. Speaker Stig Andy ber oss komme oss til start, når det er 10 min igjen. I flokk og følge rusler vi innover korridoren  - stemningen er god. Mange har løpt dette før, andre debuterer. Felles for oss alle er at vi vet faktisk ikke hvordan døgnet evt døgnene vil fortone seg. Det er det som er fascinerende med ultra. Når man står på startstreken er det ingen garantier, hverken for veteran eller debutant.

Bilde lånt fra Kondis

De første seks timene er oppvarming. Kjenner litt på kroppen, la vondtene komme og gå. Kjennes ofte ut som kroppen tar en fullstendig system sjekk. En runde vondt i hofte, neste runde, stiv nakke, så litt krampe i noen tær, deretter litt ilinger i et kne, så litt truende hodepine som erstattes av irritable bihuler og slik går rundene. Noe nytt hele tiden og bare en ting av gangen. 

Denne systemsjekken distraherer litt og det tar tid å få på plass en rutine med salt, BCAA og mat i forhold til hverandre, men innen vi snur retning for første gang er alt på plass.

Foto Bjørn Hytjanstrop

Del 2
Det føles godt å snu retning. Jeg er venstrehendt og liker å ha venstre arm fri, så dette er favoritt retningen, selv om jeg har en større tendens til i skjene mens jeg løper. 

Man treffer mange hyggelige folk mens man løper og noen adopterer man. Slik er ultraverden. Man gir og man får. Viktig å dele på godene. Jens løp 24 timers for første gang og var uten support, så han meldte jeg inn til Eivind og ble tatt hånd om etter behov. 

Eivind hadde totalt fem løpere å holde orden på, men dette er han dreven på, så jeg var ikke bekymret. Mer lettet over å vite at han ikke kjedet seg. Helen og Per Andreas var også innom i flere timer og sammen drev de et velfungerende support- / massørtjeneste. Triggerpunkter ble trykket på, det ble rullet på foamruller, legger og lår massert.

Foto: lånt
Del 3
Vi snur igjen, halv løpet gjennomført. Jeg løper så jevnt at det er helt skummelt. Alt funker. Energien er der den skal, systemsjekken ble godkjent for seks timer siden og alt er vel. Bare å forberede seg for de seigeste timene.

Foto: lånt

Del 4
Jeg forventet at det skulle bli tungt, at jeg måtte gå, bli sutrete, men i stedet løper jeg meg gjennom de neste timene uten utfordringene. Jeg justerer pausene etter behov, lytter til kroppen og lar den styre. Tar,ordentlig hvile i 2 tiden på natten - 15 min på gulvet, bøff over øynene, mens jeg puster og forbereder meg på ny firetimersøkt. Ut igjen. Slik går det gjennom natten. Inn hvert 30 min for påfyll som tidligere, hver annen time litt mat i tillegg.

Foto: Bjørn Hytjanstorp

Avslutning 
08.30 registrerer jeg at jeg har passert 130 km. Jeg går noen runder i glede og det er her hodet først begynner å tulle. Jeg begynner å løpe igjen kl 09.00 og kommer meg til tidligere rekord som var 134 km, jeg har ingen klar plan for hva jeg skal, bare komme meg videre. Euforisk løper jeg runde på runde, tilslutt er jeg så lykkelig at jeg unnlater å løpe så langt jeg klarer, litt som å snu 50 m fra toppen av fjellet du har klatret opp i timesvis. Jeg gir meg på 138.8 km - jeg hadde fint klart å komme meg over 140 km - enda bedre - det tar meg fire dager etter løpet å innse at jeg kunne løpt veldig mye lengre, men lykkerusen kom i veien. Det finnes verre ting enn det, så er godt fornøyd med innsatsen.



Å få ta en dusj var fantastisk og så var det tid for medalje. Er det feil å so at det var behagelige 24-timer? Tok meg åpenbart ikke helt ut, men likevel, 24 timer er en lang dag i løpeskoene....


 

lørdag 12. november 2016

Vintermaraton på Jessheim 2016

Vintermaraton på Jessheim var ikke planlagt, jeg meldte meg på en uke før, fordi det virket som en bra langtur i oppkjøringen til Bislett 24. Jeg hadde et håp om å få en god langtur og ikke bruke alt for lang tid, i allefall ikke mer enn 6 timer. Vi løp fire runder av 10.5 km.

Runde 1
Det var vanskelig å vite hvordan jeg skulle kle meg for dette. Første helgen med kuldegrader, her ville man bli akklimatisert enten man ville eller ikke. Det ble fort tydelig at jeg hadde på meg en jakke som var for tett, ut over det føltes tempoet godt og bena lette. Første runde gikk unna i godt og jevnt tempo og etter et jakkebytte klokket jeg gjennom på 82 min.

Runde 2
Kroppen er vanedyr og jeg spiser normalt lunsj rund kl 11, så midt i runde 1 romlet magen høylytt og jeg var rett og slett sulten. Det var kun drikke ved første 10. 5 km passering, fikk litt god varm saft, men det stagget ikke sulten, så det var godt med banan på neste drikkestasjon. Tempoet var fortsatt godt, og runden opplevdes som rask. Den fikk samme tid som første runde.


Runde 3
Brått var jeg ute på runde 3 og nå begynte det å merkes at jeg var ute på en lengre tur. Bena kjentes etterhvert som de ble litt seige, men de holdt det jevnt gående. Det var først når halvmaratonløperne kom flyvende forbi jeg kjente på at dette gikk sakte, veldig sakte. Jeg drakk og spiste litt på begge drikkestasjonene, men brukte så liten tid som mulig. Til tross for at jeg synes det gikk langsomt var jeg altså på runde tre og brått nærmet jeg med siste runde.

Runde 4
Nå handlet det bare om å komme seg til mål. Fra 35 km fikk jeg følge. Jeg holdt meg til egen plan, men følget hang på. Det er kinki det der, når noen bare bestemmer seg for å henge på. Kan man si nei? Si at jeg trenger å løpe alene i mitt tempo?  Jeg vurderte det aldri, men kompromisset heller ikke.
Det var greit å kunne skravle litt. Med humøret på topp var det bare å løpe på. Solen hadde skint og strålt hele runden, på slutten var den på hell og vi fikk kjenne på solgangsbrisen og den var av den kjølige typen. Å se skiltet med 40 km ga litt ekstra energi - jeg løp på. 
I det jeg løper i mål ser jeg at jeg har jo holdt meg under 6 timer, faktisk med veldig god margin - jeg var nemlig bare 9 minutter unna persen min fra i sommer. 05.32.53 ble den endelige tiden, så hele løpet gikk faktisk ganske mye hurtigere enn det jeg trodde.

Bilde lånt fra kondis

Vintermaraton på Jessheim kan absolutt anbefales. Servicen er upåklagelig, løypa er fantastisk og i år var det faktisk et vintermaraton også. Tre av tre mulige altså. Alle jeg traff på var hyggelige og veldig engasjerte. Folk stoppet når vi skulle krysset veien og noen vinket. På et tidspunkt måtte jeg og en løper til stoppe løypevakten i det vedkommende var i ferd med å stoppe et grav følge. Vi ble pent stående og lot kortesjen passere. Har det virkelig ikke så travelt! Løypevaktene hadde alltid et smil og en oppmuntring så jeg opplevde å bli heiet frem til mål.



Tusen takk for en flott opplevelse!



søndag 11. september 2016

Ormen Lange - 100 km turmarsj i Trondheim


Jeg skulle egentlig vært hjemme denne helg og planen var å løp No Finish Line i Oslo. Jobben medførte andre planer og det ble klart at jeg skulle til Trondheim i stedet. Mine faste turkamerater skulle gå Ormen Lange og det ble avgjort at jeg skulle bli værende i Trondheim i helgen. Det var plass nok i programmet torsdag og fredag til at jeg fikk tatt meg to flotte løpeturer. For en by!! Den er en blanding av Bergen, Paris og København, komprimert inn av Nidelva som bukter seg slik Themsen omkranser London.



Lørdag 10. September kl 07 var vi 21 deltakere som la ut fra Utleira skole for å delta i Ormen Lange. En turmarsj på 100 km. 



Dette var 27. året denne ble arrangert og Jorunn på 76 har gått alle sammen - råsprek dame, som fysisk sett er flere tiår yngre.

Del I av den førte løypa


Hovedøypa er stort sett den samme som den har vært hele tiden. Marsjen er delt i to - der de første 60 km er ledet vandring i flokk ("ført løype") - så er det middagspause og fra kl 20 får man gå ut og gå de siste 40 km i eget tempo. Løypa er en blanding av asfalt, grusvei, stier og skogsbilveier. Vi hadde høydemeterne på 1400 hm. 



Del II av den førte delen

Det er fem rast underveis og det er anledning til å ha sekk (dropbag)  med i henger. Den førte var med drikke, de neste var med mat. Det gikk i saft, kaffe, havresuppe og brødskiver med egg eller salami, brunost eller gulost. Etter den tredje passerte vi Coop og der er det mulig stopp for is, øl eller sjokolade. Det var ganske fullt der inne.......



Etter nesten 12 timer i driv var det tid for middag. Når vi kom inn til Utleira skole på kvelden  fikk vi servert Trøndersodd - det smakte vidunderlig. Vi hadde en drøy times pause før det bar ut igjen for de siste 40 km.

Man kjenner det i bena på en helt annen måte når man går enn når man løper, noe som gjorde at jeg la inn et par løpeøkter underveis. Freshe løpemuskler lindret gåvondtene og bidro til at jeg holdt litt lengre. 
Det var med stive ben og bare føtter vi restituerte etter beste evne før det var tid for å ta på tørre sokker og snøre skoene på nytt.


Det pøsregnet i det vi la ut, så tørre sokker føltes litt råflott, men hva som helst for å unngå gnagsår. Temperaturen var bra og tempoet høyt. Vi ville nå bare gå oss ferdige og ingen la demper på tempoet. Det flagret heftig i regntøyet mens vi gikk, praten satt løst og tempoet holdt gjennom hele første runde. Andre runde var litt vakuum, vi bare gikk for å komme til siste runde. Dette var nok også den tauseste runden.



Turmarsjer som dette står på ingen måte tilbake for ultra hva angår hyggelige folk, sosialt samvær, servering på rastene og løypevalg. Det at man går samlet det første 60 km gjør noe med motivasjonen og energien. Dette er noe som flere kanskje burde oppdage som et supplement?


Det eneste jeg kan trekke frem som en klar negativ ting er at en distanse i turmarsj sjelden er det den sies å være. 60 km viste seg å være 54, de 40 km vi skulle avslutte med i tre runder av 13 km viste seg å være 11 km - totalt ble det 87 og det gav et avvik på 13 %. I turmarsj er det underforstått at 10% avvik i løypene er OK, for en ultraløper og andre som er opptatt av at man faktisk går det man skal så er dette ikke greit. Både Kondis og Adresseavia har skrevet om dette etter at det var feil i maratonløypa under Trondheim maraton forrige helg, og det som var satt av  rekorder måtte strykes. 


Denne gange kunne en forlengelse vært løst på flere måter, den enkleste vill vært at man gikk siste løype fire ganger i stede for tre, men dette må da meddeles fra start. Det var heller ingen som gjorde det i går, da  man fikk godkjent marsj når man hadde gått løypa som har vært kjent som 100 km i mange år. Dette bringer flere momenter inn i det med kontrollmåling og hvilke metoder som er mest nøyaktige. Det at flere nå går med GPS gjør at arrangører bør være sitt ansvar bevisst og faktisk legge om løypa dersom det viser seg at den er for kort. For en marsj som Ormen Lange er det bare å legge en sving innom Trondheim sentrum og ta med seg noen severdigheter på veien. Den førte delen er en løype som ville forresten vært utmerket som et ultraløp - bare nevner det....



Vi var 15 som la ut på de tre nattlige rundene og her er fire av oss, på siste runden og ved godt mot. Hver kilometer vi la bak oss var avsluttet og "kampen" mot klokken begynte. Planen var å rekke Burger King i Trondheim sentrum før den stengte kl 04. Vi var ferdige kl 02.40 og vi rakk å få med oss et solid måltid tilbake på hotellet. 

Det å handle burger i fullt treningstøy blant fulle 20-åringer kl 03.30 natt til søndag var mildt sagt en opplevelse. Vi sjanglet også, men var riktignok edrue og personalet hevet øyebrynene mye og utsagn som: dere har gjort hvafornoe? Da vi svarte på spørsmålet om hvorfor vi var iført treningstøy midt på natten.



Etter fire timers søvn var det på tide å lukke kofferten, slå opp paraplyen og vende nesen mot Oslo igjen. Takk Trondheim for en flott helg, mange hyggelige opplevelser og møter med så mange flott folk!